KFF-rektor Bård Hauge anmelder Trond Giskes bok om skolen

Tankevekkende om læreren og skolen

Trond Giske:
La læreren være lærer: Veien til en skole der alle barn kan lykkes
Gyldendal Norsk Forlag AS 2015
Innbundet, 445 sider

Av Bård Hauge

Når Trond Giske skriver bok om den norske skolen er det vel verd å sette seg ned og lese. Han er en av nestorene i norsk skolepolitikk, han kjenner den norske skolehverdagen som lovgiver og deltaker, og han har sterke og tydelige meninger om hva skolen er og skal være, hvem den skal tjene og være til for og hva som skal til for at vi får en god skole. Etter Giskes syn er det en skole der alle barn kan lykkes. I denne boka er han tilbake på sin barndoms skole på Nardo i Trondheim og drøfter skolespørsmål med utgangspunkt i det han ser og opplever der. Det gjør boka livsnær, praktisk og lettlest.

Trond Giske er arbeiderpartipolitiker og nestleder i partiet. Han leder i dag Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité. Tidligere har han vært nærings- og handelsminister, kulturminister og kirke- og utdanningsminister. Han kjenner fagfeltet som boka handler om og har et stort engasjement for det. Så stort at han ikke er riktig fornøyd med at Arbeiderpartiet bare har styrt Kunnskapsdepartementet eller dets forløpere i ett og et halvt av de siste 18 årene. Resten har Sosialistisk Venstreparti, Høyre og Kristelig Folkeparti tatt seg av. Han er kritisk til mye av det Høyre har stått og står for i utdanningspolitikken. Det kommer ikke uventet. Men han er heller ikke like begeistret for alt Arbeiderpartiets regjeringspartner SV har gjort med skolen, og enkelte steder skinner det gjennom at han også har kritiske merknader til vedtak på eget partis landsmøter og partiets programformuleringer om skolepolitikk. Jeg synes det er forfriskende å lese Giskes synspunkter, og jeg følger ham når han kritiserer venstresidas motvilje mot å stille krav til elevene og på den måten skape trygge og forutsigbare rammer for skolehverdagen. Han er tydelig på at det er læreren som skal være sjef i klasserommet. Bare der læreren får være lærer og det er et godt arbeidsmiljø for alle, kan vi finne en skole der alle barn kan lykkes, som det heter i bokas tittel. Det er de svakeste elevene som profiterer mest på orden, disiplin og forutsigbarhet i skolen.

Giske er opptatt av hver enkelt elev, og han er fortvilet over det store frafallet i norsk skole. Av et gitt ungdomskull har det nå gjennom lang tid vært slik at en av fire ikke fullfører videregående skole på normert tid. Selv om vi tar høyde for at videregående skole ikke passer for absolutt alle, er dette et skremmende høyt tall som sier mye om hvem som lykkes og mislykkes i vårt samfunn, og det representerer et omfattende samfunnsproblem. De som ikke lykkes i skolen får oftere enn andre problemer i arbeidslivet. De ender opp med de dårligst betalte jobbene eller blir uføretrygdet i ung alder. Og problemene viser seg ofte på de tidligste trinnene i skolegangen. Giske mener vi må se disse elevene så tidlig som mulig, følge dem opp og sette inn tiltak for å lære dem de grunnleggende ferdighetene i lesing, skriving og regning, og ikke gi oss før de har tilegnet seg disse. Han vil opprette en lese-, skrive- og regnegaranti: ”Vi må gjøre tidlig innsats til en utvetydig forpliktelse, ved alle skoler, i alle kommuner. Derfor bør det innføres en lese-, skrive- og regnegaranti. Denne bør innebære at alle elever som går ut av et bestemt trinn tidlig i skoleløpet, skal ha kommet opp på et definert grunnleggende ferdighetsnivå i lesing, skriving og regning. Dersom lærere og skolen ser at elevene ikke er på vei mot dette målet, må ekstra innsats settes inn. Koste hva det koste vil.”

Målet er at alle skal med. Alle skal ha samme mulighet til å lykkes. Skolen skal i størst mulig grad være enhetlig og felles for alle. For å få alle elevene med, er vi avhengig av dyktige lærere. De må velges ut blant de beste studentene, få den best mulige utdanningen, både faglig og pedagogisk, og bli verdsatt og vist tillit. Bare slik kan vi få en enda bedre skole. ”Vi må dit Finland er. Vi må få de beste til å søke lærerutdanningen. Vi må få unge mennesker med store faglige ferdigheter og de riktige personlige egenskapene til å ta ansvaret for neste generasjon. (……….) Av alt i hele denne boka, er dette noe av det aller viktigste”, skriver Giske.

At læreren er sentral for barnas faglige og personlige utvikling, utdanning og danning, er et hovedsynspunkt i boka. Men elevene selv og deres holdninger er også viktige. Derfor må vi stille krav til elevene, om frammøte og respekt for læreren og medelevene. De regler for atferd som gjelder ellers i samfunnet må læres og oppøves i skolen. Og foreldrene må spille sammen med skolen, slik at hvert enkelt barn kan bli sett og fulgt opp på best mulig måte. Barnas familiebakgrunn har svært mye å si for utgangspunktet de møter skolen med. Noen kommer fra familier med sykdom, rus og manglende oppfølging og stiller svakt på grunn av dette. Men med tidlig innsats kan noe bøtes på. Giske skriver tydelig om dette. Men han nevner ikke noe om alle barna som lider under foreldrenes samlivsbrudd. Dette er ei stor og sårbar gruppe, det vet alle som har hatt med skolebarn å gjøre.

Til sist skriver Giske litt om fellesskolen og private skoler. Det er ingen bombe at han er mot private, kommersielle skoler og en delt skolestruktur. Jeg synes han argumenterer godt for de positive sidene ved fellesskolen som er gratis for alle. Samtidig leser jeg ham slik at han aksepterer det norske friskoleforliket, som innebærer at ”det offentlige gir støtte til noen private skoler, hovedsakelig basert på et religiøst grunnlag eller en anerkjent alternativ pedagogikk”. Den siste endringen av friskoleloven under den blåblå regjeringen sommeren 2015 har han mindre til overs for.

Vi er mange som er glade for at norsk lov åpner for muligheten til å opprette alternative skoler til de offentlige skolene og få økonomisk støtte til dette. Foreldrenes rett til å kunne velge skole for sine barn er nedfelt i flere menneskerettighetserklæringer og -konvensjoner. I et liberalt demokrati bør retten til å opprette skoler basert på foreldrenes livssyn være selvsagt. Den offentlige skolen er ikke livssynsnøytral. Den verken kan eller vil være det, men vil alltid bygge på et livssyn (inkludert menneskesyn), selv om det noen ganger er uuttalt. Derfor trengs det frie livssynsskoler, for samfunnets del, foreldrenes del, og ikke minst for barnas del. Vi har mange vitnesbyrd om barn som strevde sosialt og faglig på den offentlige skolen, og som fikk en ny start på en kristen friskole. Disse skolene søker ikke profitt, men de krever rett til å drive skole innen forsvarlige rammer, med gode arbeidsforhold for lærerne og tidsmessige lokaler. Foreldrene som sender barna sine til friskoler betaler skatt til fellesskapet som alle andre. Da er det rett og rimelig at fellesskapet gir disse skolene støtte til å drive godt og overleve.

Trond Giske presenterer sin skolevisjon slik: ”Det er den skolen jeg vil kjempe for: skolen der kristne barn går sammen med muslimske, vaktmesterdatteren går sammen med legesønnen, barn med ulike funksjonshemminger går sammen med funksjonsfriske, innvandrebarn går sammen med etnisk norske.” Han tror han finner dette kun i den offentlige fellesskolen, og at friskolene tenderer mot å bli ghettoer for spesielle grupper. Der tar han heldigvis feil, noe han ganske enkelt kan konstatere ved et personlig besøk på en friskole.