En oppsummering av året sett fra KFF sin synsvinkel

Til medlemmene i KFF

Året 2017 har snart passert, og det kan være nyttig med en vurdering av hvordan samfunn og politikk har forholdt seg til friskoler dette året og om det er noen typiske utviklingstrekk vi bør merke oss. En slik vurdering vil selvsagt være både skjønnsmessig og subjektiv, men det er kanskje litt som i kap 9A, det er vår opplevelse som teller.

Lokalpolitisk

Det er relativt rolig omkring eksisterende friskoler, og de fleste har et godt forhold til lokalmiljø og vertsfylke eller vertskommune. Derimot er støyen omkring søknader kanskje noe høyere enn før. Det er en sterkere forventning fra lokalpolitikere om å bli hørt i forbindelse med deres motstand mot friskoler. Det kan skyldes at kommunenes rett til å uttale seg ble synliggjort i loven. For oss ser det også ut til at kommuner og fylker i større grad vinner fram, selv om lovendringen ikke skulle medføre endret praksis. Flere søknader har blitt avslått i 2017 fordi kommunen hevder at aktiviteten det er søkt om, kan svekke det kommunale tilbudet.

Vi ser også at flere skoler sliter med godkjenning av skolebygg. Vi kan ikke påstå at noen av disse sakene er omkamper om godkjenningene, men velviljen kunne i en del tilfelle opplagt vært større.

Rikspolitisk

Etter at såkalt ny lov om friskoler ble vedtatt i 2015, har det vært relativt stille om friskolesaken. Ap har programfestet at de vil gi fylkes-/kommunene større innflytelse over friskolene. I valgkampen ble ikke friskoler et tema, men partiene lengst til venstre hadde en kampanje mot velferdsprofitører. Flere rikspolitikere pekte i denne debatten på friskolene som det gode eksempelet på at det ikke er tillatt å ta utbytte.

Vi ble skuffet da budsjettet ble lagt fram, og vi kunne lese om regjeringens utredning av kapitaltilskudd. I budsjettet hevder KD at det kan være fare for at friskoler kan bli overkompensert og det konkluderes med at regjeringen ikke vil prioritere økning i det eksisterende kapitaltilskuddet. Dette er skuffende fordi både H og Frp har gått inn for å gi slik støtte. Vi synes det er på sin plass at flertallet i UF-komiteen nå har bedt om en grundigere utredning av kapitaltilskudd. Det er derfor fortsatt håp om bedre rammebetingelser på dette området. Vi mener det er viktigere enn noen gang at avskrivninger tas med i tilskuddsgrunnlaget. Offentlig skole er i ferd med å reise fra friskolene gjennom en massiv utbygging av nye skoler. Det er urimelig at foreldre til barn i friskoler både skal betale for den offentlige skolebyggingen over skatteseddelen og for egne barns skoler gjennom relativt høye skolepengesatser. UF-komiteens beskjed til regjeringen viser også at vi har komitemedlemmer som lytter til oss. Så er vi glade for at KrF har sørget for en påplussing på 30 mill kr på det eksisterende kapitaltilskuddet.

Debatten i samfunnet

Vi står i en særstilling i Norge fordi vi har en lov om friskoler hvor det er et krav om å synliggjøre skolens kristne profil. Vi kan si at våre medlemmer er pålagt å synliggjøre kristne verdier i undervisningen. Dette er annerledes i andre land. Der angripes friskoler for å ha livsynsinnhold. For eksempel har Sverige forbud mot konfesjonelt innhold i undervisningen også på kristne skoler. Økt sekularisering i samfunnet medfører et større potensiale i kritikken mot kristne skoler også i Norge. Når trykket mot livssynskoler spesielt er større i bl.a. Sverige, kan det skyldes at det også finnes et antall muslimske skoler.

Byråkratiet

KFF er opptatt av at medlemsskolene skal etterleve gjeldende regelverk, men vi synes å se en stadig strammere tolkning av lov og forskrift som resulterer i at skolene må bruke mer tid på dokumentasjon, planbeskrivelser og systemutvikling. Det er en fare for at eleven er tapende part så lenge skolene ikke får mer ressurser til dette arbeidet.

Konklusjon

Friskoleloven og rammebetingelsene ser ut til å ligge fast, og vi kan fortsatt forvente noen bedringer. Valgår preges av rikspolitikernes behov for å hilse hjem til det lokale partiapparatet. Det har gjort de fleste rikspolitikere forsiktige i sin støtte til friskoler. «Lokalismen» ser ut til å være den sterkeste politiske kraften i Norge. Et grisgrendt land med sterke tradisjoner på det lokalpolitiske området og uten samme friskolekultur som vi kjenner fra Europa ellers, gir begrensninger i vilkårene for det lille mindretallet som ønsker friskoler. Dette vil nok prege de kommende årene også.