KFF

Friskoler i politisk spenningsfelt

Jan Erik Sundby skriver i DAGEN 29/12: Hverdagen for de kristne friskolene er som en fjelltur på Vestlandet. Det skifter ofte mellom sol og regn. Vi lar oss ikke vippe av pinnen av et og annet tordenskrall om hvor ille det er med kristne skoler. Skolefolk nyter utsikten over skolearbeidet og verdien dette har for elevene og samfunnet. Det vi puster tungt av, er den økonomiske motbakken.
2016-01-01

Friskolepolitikken er blant de mest omskiftelige områdene i norsk politikk. Historien fra årtusenskiftet og fram til i dag ser ut til å bekrefte dette. Vi fikk en endret friskolelov med betydelig frislipp i skoleetableringer under Bondevik II i 2003. Mange nye kommersielle eiere etablerte skolevirksomhet i kjølvannet av denne oppmykingen. En del av disse skolene finnes fortsatt. Under den rødgrønne regjeringen fikk vi et «frys»-vedtak i desember 2005. Godkjenning av nye skoler stanset opp for alle aktører inkludert flere kristne skoler. Dette var en uholdbar situasjon og ledet fram til det såkalte «friskoleforliket» mellom de rød-grønne og KrF i 2007. Da Dagrunn Eriksen (KrF) ble tildelt friskoleprisen i år, var det naturlig at Anniken Huitfeldt (Ap) var med å dele den ut. Disse to samarbeidet om forliket som sikret bl.a. de religiøse skolene og ga rom for ideelle skoleaktører. Med ny blå-blå regjering i 2013 fikk vi ny lov om friskoler i juni dette året, som på en ny måte åpner litt opp for skoleetablering. Hvilke konsekvenser dette vil få, vet vi først om to til tre år.

Friskolepolitikken ser ut til å pendle fra den ene regjeringen til den neste. Skoler med alternativt livssyn eller pedagogikk har overlevd disse svingningene mellom høyre og venstresiden, takket være en slags aksept i både rød og blå blokk, men også med en betydelig støtte fra sentrum og særlig KrF.

Skiftene mellom de politiske regimene har særlig handlet om mulighetene for godkjenning eller ikke av nye skoletilbud. Det svinger ikke slik på andre områder. Gjennom lover, forskrifter og andre offentlige ordninger styres mye av det daglige skolearbeidet. På 2000-tallet har det kun beveget seg i retning av stadig mer tilsyn, byråkrati og juss. Dette skyldes nok tunge utviklingstrender i samfunnet med sterkere vektlegging av individets rettigheter. Eksempelvis skal skolen ivareta rettighetene til både mobber og mobbeoffer og håndtere saken i samsvar med forvaltningsloven og opplæringslovens detaljerte juridiske bestemmelser. Den faktiske løsningen ser ut til å komme i annen rekke. Både private og offentlige skoler bruker mye tid på dette for ikke å bli tatt av fylkesmennenes og Utdanningsdirektoratets jurister. En stor forskjell er at offentlige skoler har mer støtte å hente hos sine eiere. I realiteten hverken vil eller kan politikere bremse denne utviklingen. Dette ligger i individualismens og populismens gravitasjonsfelt og trekker pendelen kun i én retning. Resultatet er mer ressurser til byråkrati og mindre til elevene.

På det økonomiske området svinger pendelen mest på den negative siden. Friskoler får beregnet en dekning av 85% av driftsutgiftene i tilsvarende offentlig skole. Tar vi hensyn til investeringene i skolebygg som ikke støttes, er dekningen på om lag 70%.  KFF har i over 20 år etterspurt støtte til skolebygg. Staten stimulerer fylker og kommuner økonomisk til å bygge nytt. Dette fører til reduksjoner i tilskuddssatsene for friskoler. Med regjeringsskiftet i fjor var det grunn til å håpe på endringer. Alle de styrende partiene har programfestet bedre tilskuddsordning. Friskolesektoren har derfor bevilget seg et lite håp mens Regjeringen utredet spørsmålet. Det vil ta tid, og det gjenstår å se om det vil svinge av det. Årets budsjett ga ingen uttelling. I høst opplever også en rekke skoler at skattemyndighetene begrenset utbetalingen av mva-kompensasjon fordi de leser loven på en ny måte. Dermed kan vi frykte at den økonomiske motbakken blir enda brattere.

Kristne Friskolers Forbund

ved Jan Erik Sundby

Powered by Cornerstone